«Uten en vegg i ryggen»
Et spørsmål jeg ofte stiller meg er hvor starter egentlig opplevelsen av en forestilling. I soloforestillingen The Basement av 71BODIES og Daniel Mariblanca starter det hele definitivt i foajéen i det vi vennlig, men tydelig ønskes velkommen av Davone Sirmans. Publikum slippes inn puljevis. Jeg er blant de første som kommer inn i scenerommet. Det gir meg tid til å lande og ta inn i rommet mens de andre publikummerne finner sine plasser. Scenerommet er definert av to frittstående amfi. Mellom dem er det et felt, en midtgang, markert med et smalt beige teppe. I den ene enden av teppet står det en frittstående seksjon med ulike åpninger og foran denne, et stort bord, av typen arbeidsbord og eller et alter. I andre enden av den teppebelagte midtgangen ligger det en bukett røde roser og en person (Daniel Mariblanca). Vedkommende ligger nær avkledt med bena trukket innunder seg. Han er bøyd framover mot rosene og bordet med den nakne ryggtavlen buet som et beskyttende lag mot verden, som en skilpadde trukket inn i sitt eget skall
Aksen mellom skikkelsen og bordet vekker assosiasjoner. Først og fremst til et kirkeskip med en på gulvet i bønn om nåde. Men rommet minner også om en rettsal hvor vi som publikum er plassert som aktorat og forsvarere, eller som vitner og jury, på hver side av det som er i ferd med å utspille seg. Scenografisk likner rommet et filmsett, lik Lars von Triers Dogville (2003), ved at alle elementene, publikumsamfi, fondvegg med bord, og teppet i midtgangen, er plassert frittstående i rommet, uten å være låst til det konkrete rommet. Det skaper et visuelt tydelig, assosiasjonsrikt, og sansevekkende rom. Det scenografiske grepet til Kjersti Alm Eriksen gjør at forestillingen peker utover seg selv. På et Brechtsk vis fremhever scenografien teaterets funksjon og potensial, som et fiksjonsrom og laboratorium hvor alt kan skje, uten at noen dør, men hvor vi likefullt kan berøres og gjøres oppmerksom på virkeligheter utover vår egen. Her sitter vi uten å ha en vegg i ryggen. Scenerommet er dunkelt belyst. Vi hører kun romklangen av vann som drypper, fottrinn som passerer; Stemningen gir assosiasjoner til å ha kommet inn i et forlatt kapell, et dypt kjellerrom eller fangehull. Vi er med det plassert inn i et surrealistisk og drømmeliknende scenario hvor alt kan skje. Midt i det visuelt sett velkomponerte scenebildet, ligger det en ulmende uro i rommet i det lyset dempes og den sammenkrøkete karakteren med masken begynner å bevege seg og vi tas med på en reise inn i erfaringer som mange skeive og personer med minoritetsbakgrunn kan frykte og kjenne igjen.
Som en Apollo fanget i et Ikaros fall
Kun ikledt en susp, en hudfarget silikonmaske, tennissokker og mørke ankelstøvler med høye hæler, kryper Mariblanca ut av sin posisjon og løfter opp rosebuketten, rød som blod, kjærlighet og lidenskap. Først synes det som han vil fortære rosene, men i neste øyeblikk er det som han vil elske med buketten, før han resolutt stapper den i suspen, og vikles inn en Knutemor-dans med seg selv, Butoh-aktig intenst og kompromissløst artikulert. Understøttet av en rytmisk lydflate som er dirrende nærværende. Det hele gir assosiasjoner til Francis Bacons kjøttfylte og fordreide kropper. Det er som kroppen oppløses foran oss i det de ulike lemmene samfiltres mens Mariblanca søker en vei ut av situasjonen. Roseblader ligger på gulvet, kroppen vugger fra side til side. En hæl slås mot gulvet. Taktfast sprenger den en kile inn mot undertrykket i kroppen hvor livet selv er presset til en indre grense. Det er som om Mariblanca er fanget i en ekstensiell trykk-koker. Han jukker som en hund, knuller uten kjærlighet, mens rosebladene flyr. Før han står der som en Apollo fanget i et Ikaros fall.
På knærne, i en vogueing sekvens beveger han seg rytmisk opp til motsatt ende av midtgangen. Etter en serie av spasmer, presset og overveldet, ender han bøyd framover bordet som om han blir tatt bakfra med makt, mens rosebladene ligger strødd i midtgangen. Det er som å være vitne til en ung altergutts møte med overmakten, eller en usensurert scene fra en Aldomodvar film. Her synliggjøres det usynlige. Traumatiske erfaringer med maktovergrep gis kropp. Navnløse skjebner og opplevelser av påført smerte og fornedrelse synligjøres. Det er ikke behagelig. Det kan ikke være behagelig. Det blodstenkte røde bordet snakker til vår tid, slik Kurt Joos koreografi Det grønne bordet gjorde det på tredve-tallet. Men der Joos framviste makthavernes renkespill knyttet til krig og fred og runddans om makt, synliggjøres her erfaringene til de mange ofre for overgrep som aldri har fått oppreisning eller rettferd.
I det Mariblanca kaster buketten fra seg dras skrustikken til ytterligere. Jeg tenker på Oliver Sales tekst
My transness is not something you can love, because my transness is a brutal object. It is a violence and we both know it. My transness is a prodding question, a finger in the ribs of everyone I meet. You should fear my transness, if you don’t, you aren’t looking hard enough. My transness destroys your foundations. It is the stick of dynamite, the wrecking ball, the jack and sledgehammer, the crowbar, the water and wind that finally breaks it down to dust, and the flora and fauna that consume it and convert it to something finally new. It is the tree forcing itself through the pavement, and the wildflowers in your tended lawn. How could it not be, every crack in your world is a place my transness will metabolise. Fear it, it is the right thing to do. But let yourself fear it softly, gently. Fear it as the wildflowers, blooming in late spring, fill your garden with a brand-new scent you remember vividly. Fear it as the deers’ walk out of the forest and you see in them the old markings you scraped into the walls of your home. Fear what you know is true. My transness is your transness. And when all is gone between us, and the brutal objects stand, they will have lost all their edges. and we will have nothing left to hurt one another with, not even our transness. Nothing to hold onto. And for that I’m afraid. Do not love my transness. It will tear the floor out from right where you stand. Be afraid. Be afraid. And let yourself be changed anyway.
I mens denne teksten kværner i mitt hodet skrur Mariblanca til forestillingens intensitet ytterligere. Suspen er kastet, blodstenkt og naken med gags står han der, mens teppet i midtgangen dras opp. I det hans karakter legger seg på bordet som en korsfestet tatt ned fra korset og verden raser over ham, når forestillingen et klimaks. Ingen griper inn i fornedrelsen og smerten som utspiller seg foran oss. På den måten dobles smerten ved at vi alle blir implisert.
Gjenfødelsen
I dype plier, droppes kroppen. Han beveger seg som han gjør en tilbaketrekning, før han igjen går til frontal angrep på overmakten. Han rugger bordet, ynker seg som en såret ulv som leter etter stemmen sin, mens han forsøker å bryte ut av avmakten. I det som følger forrykkes perspektivet, maktforhold og lesenøkler omkalfatres. Selv inntar Mariblanca rommet utenfor midtgangen, mens han spinner rundt sin egen akse. Lydlandskapet til Lykorgous Poryfris egger og underbygger dette oppløpet til hva som kan oppstå når maktforhold forandres. Til toner og rytmer som vekker gjenklang til renessansens dansemusikk og ideer om fornyelse skjer forløsningen, som en gjenfødelse hvor karakteren finner tilbake til egen kropp: Mariblanca kaster masken og puster ut, og ser på oss for første gang uten maske. Vendepunktet oppleves som befriende både for utøver og publikum. Vi møtes sammen. Rommet mellom oss åpnes opp. Som en seiersrunde etter en 10 000 meter beveger han seg fra amfi til amfi, svingende, dansende. Fri som bare en riktig god danser kan være det.
For en mynt har alltid to sider. Om første del tok oss med og gjorde oss til impliserte vitner til «the dark side of the moon» – så ledes vi nå skjørt, men trygt inn til et «Let-the-Sunshine-in»-sted hvor vi møtes som medmennesker i rommet med Mariblanca. Han forandrer premisset for vår relasjon i rommet med enkle grep, poetisk og magisk, ved å la oss møtes i en sirkel i midtgangen. Som rundt et leirbål, mens han snakker om «dancing» og «touching», og hvordan «every part has to be touched», og benevner alle kroppsdeler og gir de plass. Kropp og maling blir tatt i bruk på en måte som resirkulerer grep vi kjenner fra 1960-70 tallets performance kunstnere, men han tar det videre og utfordrer disse ikonene og oss på en måte som går forbi provokasjonsnivået, fordi han har noe å si som han vil dele med oss. Slik veves vi sammen, utøver og publikum: sårbare og fylt av sjenanse, men i tillit til at vi blir sett og ivaretatt, kan vi ta inn Mariblancas sluttsats: «I AM REAL».
Frihetens praksis
Til forskjell fra Mariblancas siste iscenesettelser med diverse grupper av utøvere hvor omsorgen for utøverne er et styrende premiss for utformingen av forestillingen, så gir soloforestillingen en helt annet mulighet til Mariblanca til å utfordre seg selv fysisk og teste øyeblikkets potensial. Det er sjelden kost i norsk sammenheng å se en danser utøve et slikt spenn i en forestilling fra rå fysikalitet via fri flyt og letthet til empatiske nærmøter med publikum.
I løpet av forestillingens drøye 70 minutter er vi som publikummere vitne til et filmatisk billedsterkt, expressivt rått, og en kinestetisk sanslige bevegelsesartikulasjon, som beveger seg fra en ritualistisk ramme med et bevegelsesspråk basert på bundet-flyt og et danseteater uttrykk, via pustende flyt i rommet, til direkte møter og samhandling med publikum i en deltakende post-dramatisk setting. Forestillingen beveger seg ubesværet mellom genre og stiluttrykk, men uten å miste forestillingens intensjon av syne slik den er beskrevet i programteksten:”Frihetens praksis … krever arbeid, mot og vilje til å overskride de pålagte grensene for hva som er akseptabelt, legitimt og vakkert.” Som publikummere må vi ta stilling til det som utspiller seg, og for noen vil nok forestillingen være krevende. For forestillingen rykker teppet under føttene på de som tar det binære perspektivet for naturgitt. Forestillingen gjør det nær sagt umulig å fastholde enkle, stereotype kategorier. En må bare gå med strømmen av tanker og inntrykk som forestillingen insisterer på, men fordi forestillingen er båret fram med varme, dyptfølt empati og kjærlighet oppleves det som trygt å bli med, la seg forandre og tillate seg ikke å ha enkle svar på alt.
Denne anmeldelsen er et betalt oppdrag av 71 Bodies. Forfatteren har stått fritt til å gjøre seg sine vurderinger.
Teksten til Oliver Sale er fra « This house would rather be feared than loved», som Sunniva Rørvik Moen viser til i sitt koreografiske prosjekt på Dyke-Camp. Sitert her med tillatelse fra Sale.
